Kjeveknuserens tannplate-som vanligvis refereres til som en "kjeveplate" eller "kjeveforing"-er en kritisk slitasjebestandig-komponent i en kjeveknuser. Den består av to typer: den faste kjeveplaten og den bevegelige kjeveplaten; materiale knuses gjennom den gjensidige kompresjonen som utøves av disse to platene.
Kjeveplater er vanligvis produsert av materialer som høy-manganstål. De kan ha ulike design-inkludert segmenterte eller buede profiler-og er festet til maskinrammen og den bevegelige kjeven ved hjelp av bolter eller kiler. Når de er slitt, kan levetiden ofte forlenges ved å snu, bytte eller bytte ut platene.
Kjeveplater er de mest brukte reservedelene i kjeveknusere; Vanlige alternative navn inkluderer "tannplater" og "kjeveforinger".
Kjeveplatene i en kjeveknuser er kategorisert i faste og bevegelige typer, og fungerer som de primære-slitasjebestandige elementene i maskinen.
Kjeveplater er designet for bruk i kjeveknusere og lignende knuseutstyr.
Avhengig av den spesifikke modellen av kjeveknuseren, er kjeveplater tilgjengelig i en rekke størrelser og spesifikasjoner.
Under driften av en kjeveknuser, utfører den bevegelige kjeven-montert med den bevegelige kjeveplaten- en frem- og tilbakegående bevegelse; denne handlingen skaper en komprimerende vinkel mot den faste kjeveplaten, og knuser derved steinmaterialet. Følgelig er kjeveplaten en av komponentene i en kjeveknuser som er mest utsatt for skade (klassifisert som en "slitedel").
Materialsammensetningen til en kjeveknusers tannplate påvirker direkte slitestyrken, levetiden og knuseeffektiviteten. Tradisjonelle materialer består hovedsakelig av høy-manganstål-som ZGMn13, Mn13Cr2 og Mn18Cr2-som har utmerket motstand mot støtbelastninger og overlegne arbeidsherdeegenskaper.
Under visse driftsforhold kan imidlertid utilstrekkelig arbeids-herding forekomme, noe som potensielt kan føre til akselerert slitasje på platene. For å forbedre ytelsen har forskjellige forbedrede materialer blitt utviklet: Modifisert høy-manganstål-som oppnår modifikasjon eller dispersjonsforsterkning gjennom tilsetning av elementer som Cr, Mo, W, Ti, V og Nb for å øke innledende hardhet og flytestyrke; Middels-manganstål-karakterisert av lavere austenittstabilitet, som lett induserer martensittisk fasetransformasjon ved støt, og forbedrer dermed slitestyrken med over 20 % sammenlignet med tradisjonelt høy-manganstål; Middels-karbonlavt-legert støpt stål-som kombinerer høy hardhet med tilstrekkelig seighet for å motstå skjæreslitasje og tretthetsskader forårsaket av gjentatt materialkomprimering, og gir en levetid som er mer enn tre ganger lengre enn for høy-manganstål; og bimetalliske komposittmaterialer-som kompositter av høy-kromstøpejern og høy-mangan eller lav-legert stål-som utnytter den overlegne slitestyrken til overflatelaget og den høye seigheten til basislaget for å oppnå en relativ forbedring av slitestyrken på 300 %.
Materialvalg krever en omfattende vurdering av faktorer som slagbelastning, materialhardhet og slitasjemekanismer. For stor-knusere, som utsettes for store støtbelastninger, er modifisert eller sprednings-forsterket høy-manganstål det foretrukne valget; for mellomstore- og små-knusere, der slagbelastningene er relativt lavere, gir valg av kompositter av middels-karbonlavt-legert stål eller høy-kromstøpejern/lav-legert stålkompositter større teknisk og økonomisk effektivitet. Ved bearbeiding av harde materialer bør materialer med høy hardhet prioriteres. Hvis skjæreslitasje er den dominerende slitemekanismen, bør materialvalg prioritere hardhet; omvendt, hvis plastisk deformasjon eller utmattelsesslitasje er den primære mekanismen, bør fokus settes på materialets plastisitet og seighet.
